Klimakrise. Koronakrise. Ukrainakrise. Hvem orker en krise til nå?
Lørdag 12. mars er det to år siden landet stengte ned.
Dersom det mest av alt frister å lukke denne siden, er det mer enn forståelig. Men gi det en sjanse. For selv om dette er en mørkere krise enn koronaen, er det et lyspunkt. Jeg kommer til det. Først:
Antibiotikaresistens. Fremtidens pesters protagonist.
Nylig publiserte en av verdens mest anerkjente medisinske tidsskrifter The Lancet en studie som viser at over 1,2 millioner mennesker mistet livet til antibiotikaresistente bakterier i 2019.
Innen 2050 kan dødstallet være 10 millioner. Hvert. Eneste. År.
Utviklingen av resistens skjer nemlig raskere enn utviklingen av nye antibiotika.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap sa det slik i 2017: «Konsekvenser av antibiotikaresistens ser vi allerede i dag, men det er økningen på sikt som er virkelig skummel.»
Det er «på sikt» nå.
Min diagnose er nei. Tvert imot. Tross et utall kriser gis denne plass.
Torsdag denne uken dreide en stor del av debatten i Stortinget seg om farer ved og tiltak mot antibiotikaresistens.
Høyres Tone Wilhelmsen Trøen utfordret helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) på Nordisk råds anbefaling om en felles nordisk handlingsplan mot antibiotikaresistens med finansiering, rapportering og politisk kontroll.
Norge kan som André Skjelstad (V) sa, være et foregangsland for bærekraftige løsninger. Vi er det allerede i form av svært lav bruk i både helsevesen og jordbruk.
Ingjerd Schou (H) ba imidlertid regjeringen se på muligheter for at flere departementer enn helse kan inkluderes i arbeidet. Slik kan bistand bli en faktor i den globale kampen.
Det er i tråd med det tverrfaglige initiativet Antibiotikakampanjen, som arbeider for en internasjonal antibiotikakonvensjon.
Men helseministeren sa det smertelig presist: «Når det er rørende enighet, må vi passe på at det ikke blir dødvann.»
Mer, men ikke nok, er den korte oppsummeringen.
The Lancet skrev på lederplass i januar at innsatsen til nå har vært altfor periodisk og ujevn. De siste to årenes innsats mot koronaen demonstrerte at internasjonalt medisinsk samarbeid er mulig.
Men i skyggen av pandemien døde flere av antibiotikaresistente bakterier og av mangel på antibiotika enn av koronaviruset.
Det er ikke en undervurdering av pandemien.
Det er et rødt flagg mot å undervurdere den neste pesten.
Global ulikhet og fattigdom øker avhengigheten av antibiotika. Forbedrede levekår og velferd vil øke sjansene for å klare seg uten slike legemidler. Flere har påpekt at det er særlig høye forekomster av resistens i lav- og mellominntektsland og i flyktningleirer.
Det siste øker dramatisk i kjølvannet av Russlands invasjon.
Under første verdenskrig fantes ikke antibiotika.
En soldat trengte ikke bli såret i kamp for å dø. Det holdt å pådra seg en lungebetennelse på perm eller bare en rift i tåen under et bad. Bakteriene hadde overtaket, mot infeksjoner hadde mennesket lite annet enn bønner og amputasjoner.
Andre verdenskrig presset frem utviklingen av det som skulle bli sett på som en mirakelmedisin.
Antibiotika ble promotert som en soldatredder, de allierte kunne bare ta en sprøyte og kjempe videre. To kriger vunnet. Bakteriene var på vikende front i årevis.
Så slo de tilbake, akkurat som «antibiotikumets far» hadde advart mot da han fikk nobelprisen i 1945.
Krigen verden nå står i, er heldigvis ingen verdenskrig. Men også her er bakterier en aktør. Og krigen mot antibiotikaresistens må kjempes parallelt.
Antibiotikaresistens er kanskje den aller største trusselen mot livet som vi kjenner det i dag. Men i motsetning til mange andre trusler, er det en trussel som vi faktisk kan gjøre noe med. Det er ikke en atombombe med en diktators hånd over den røde knappen.
Hver og én kan faktisk bidra: Mindre reising, lavere antibiotikabruk, vaksiner, forbrukermakt og politisk press er noe.
De første krigene viste hvordan en verden uten antibiotika ser ut:
Ikke bli syk, ikke ha noen uhell, ikke operer deg. Da går det kanskje bra.
De siste dødstallene viser hvordan en verden med økende antibiotikaresistens ser ut.
Ingen vil tilbake til en førantibiotisk tid. Krigen står ikke mot bakteriene. De er ikke som virus, det er ikke en fiende som kan bekjempes uten å utslette oss selv. Det står om manglende finansiering, feilbruk, avfallshåndtering, fattigdom og urettferdig fordeling.
Kuren er samarbeid, rammeverk, sanksjoner, incentiver og forpliktende avtaler.
Både under den kronisk akutte koronakrisen og i den løpende Ukraina-krisen har store deler av verden vist evne til samarbeid, til raskt å snu seg rundt og til faktiske, felles resultater – som vaksinen.
Ingen skal påstå at det ikke er mulig å finne felles løsninger for antibiotika.
Source of this article: Aftenposten